Hopp til navigasjon Hopp til innhold
Shadow of War later til å være en flott oppfølger, men ikke forvent store forandringer. (Ill.: Bethesda/Warner Bros.)

SNIKTITT: Dette var det morsomste vi testet på E3

Spill: Los Angeles (ITavisen:) Gled deg til «Shadow of War»!

Los Angeles (ITavisen:) Shadow of Mordors oppfølger har alt som gjorde det første spillet til en overraskende godtepose med gladvold og vorter.

Les alt om E3.

Avhengighetsskapende
Nå er det andre spillet i serien snart her fra Monolith (for et herlig comeback fra folkene bak Blood, Condemned og F.E.A.R – de har holdt på siden 1994, så de har litt peil på hvordan de skal underholde), og jeg tror vi kan fastslå at det er grunn til å glede seg til 10. oktober.

Denne gangen fikk jeg lov å spille selv med en fra teamet ved min side for hjelp, og det trengte jeg. Rusten? Jada, men jeg kom forholdsvis kjapt inn i det.

Det er et hav av oppgraderinger å leke seg med
Det store nye i oppfølgeren, og vi kunne også snakket masse om alle oppgraderingene som er lagt til her, men jeg føler at det er best å oppleve det selv (man skal være ærlig: jeg husker ikke alt), er muligheten til å invadere de stygge, men sadistisk morsomme, orkene – orker som til og med du har på din side etter at du har vervet dem.

I tillegg er verdenen oppgradert i størrelse, og fiende-treet du er nødt til å forholde deg til, og alliansene, har fått større oppgraderinger og er mer dynamiske i forhold til verdenen rundt deg. Du kan jo stjele sjelene til orkene du beseirer over til din side og plukke de du ønsker skal kjempe på din side.

Slik blir det orke-drama ut av, og som de store reklameplakatene for spillet på E3 proklamerte, så glemmer ikke orkene om de føler seg snytt.

Det er også smart å faktisk lese litt stats, selv om det er brutalitet og slåssing som står sentralt, men det lønner seg å finne ut hvilke svakheter sjefsorkene har, f.eks. at de ikke er så glad i brenne eller å få et spyd gjennom seg. Oppgrader helten deretter.

Shadow of War.
Shadow of War. (Ill.: Bethesda/Warner Bros.)

Føles likt med gamepad-en
Som Uncharted: The Lost Legacy føles dette ut som forgjengeren på måten man slåss på.

Det er et hav av knappekombinasjoner for å utføre spesialtriks og brutale og små-episke avsluttingsdrap, men om man trykker litt uten å vite helt hva man driver mer, er det fremdeles mulig å få til fine poeng-kombinasjoner, men når de tøffe fiendene kommer finner man relativt fort ut at man er «noob» – man må lære seg å være tålmodig. Det tjener man på.

Det fant jeg ut av når jeg sa ja takk til å storme slottet uten å ha trent først. Jeg stormet inn, og alle sjefskurkene drepte meg på 20 sekunder.

Shadow of War.
Shadow of War. (Ill.: Bethesda/Warner Bros.)

– Kan jeg få 10 minutter til?
Tiden begynte å renne ut, men jeg hadde det morsomt og hadde slettes ikke lyst å spille et nytt Lego-spill, jeg øvde derfor litt mer, og siktet meg inn på en kommandør-ork i slottet på nivå 20 – selv var jeg nivå 30, så dette er noe ut i spillet.

Jeg følte jeg burde klare dette, og bevare spiller-æren ovenfor Monoliths representant.

Det ser ikke ut som du kan hoppe over slotts-muren, men det går jaggu. Helten hopper og klatrer nesten som i Assassin’s Creed. Man kan til og med dobbelthoppe, men husk: plutselig har du ikke mer sprett i beina og da dundrer du rett i bakken slik at alle de hårete orke-ørene hører deg. Løøøøøp! Og jeg løp og løp og hoppa til jeg fant min nivå 20 «pingle»-boss og alle hans hjelpere.

Jeg rakk akkurat ikke å kverke ham før jeg var nødt til å løpe til neste møte, ne jeg hadde mindre lyst enn noen av de andre spillene jeg ble presentert på E3 2017.

Disse spillene fra Monolith har noe avhengighetsskapende i seg. Det ligger i det herlige kampsystemet og de morsomme og brutale orkene som har sine helt egne personligheter og som er herlig tegnet (masse av innholdet genereres automatisk), akkurat som i eneren.

Det er bare det at i Shadow of War så er det mer av alt, akkurat som en oppfølger skal være.

Stikkord: e317, Spill